Mamadou hadde ingen med seg der han ventet i pasientkøen på kaia i Conakry. Mens han stod der holdt han hendene tett inntil brystet. Hender som er innoverbøyd, både ved håndleddene og ved albuene. Hender som ikke bare var plagsomme og ubehagelige å leve med, men som også hadde ført til at folk ertet han og jaget han vekk med tilrop som: “Gutten er forbannet!” og ”Der er han med djevelarmene!”
Mamadou var takknemlig da han fikk time for behandling, da Mercy Ships var hans eneste håp om hjelp. Først da våget han å dele de gode nyhetene med foreldrene sine: “Tilstanden min gjorde det svært vanskelig for foreldrene mine. Jeg ville være helt sikker på at jeg fikk operasjon før jeg sa noe til dem,” forklarte han.
Ifølge legen, var det gode utsikter for venstrearmen, men høyrearmen kunne det ikke gjøres noe med. Én frisk arm istedenfor to, endret allikevel ikke Mamadous fremtidsplaner. Han ville lære seg språk og bli selvstendig næringsdrivende. I tiden fram til neste operasjon ville han få onkelen sin til å lære han alt om klesbutikken onkelen drev på en stor markedsplass.
Det var også noe han gjerne ville lære seg å si på engelsk: «Takk til Mercy Ships. For håp og mot til å vise at jeg, som eldste sønn, kan forsørge familien min med de evnene Gud har gitt meg.»
