Ofte benyttes oppkonstruerte inndelinger når vi snakker om global helse. Nødhjelp og utviklingsarbeid blir stående som opponenter, og utvikling får av mange gode grunner veie tyngst.

Vi i Mercy Ships erfarer at det i mange tilfeller innebærer et reduksjonistisk syn på global helse, der pasientene kommer i andre rekke. Ja, vi må utvikle gode systemer, men hva gjør vi med pasientene og deres nød i mellomtiden?

Å lære noen å fiske

«Gi noen en fisk, og han har mat den dagen. Lær noen å fiske, og han har mat resten av livet», er et velkjent, men noe forslitt uttrykk.

Noe sannhet er det i det, så absolutt. Men hvorfor ikke gjøre begge deler? Man lærer tross alt lettere når magen ikke er tom.

Fristende å velge et smalt fokus

Hvert andre sekund dør et menneske av sykdom som kunne vært behandlet kirurgisk. Over to tredjedeler av jordens befolkning har ikke tilgang til sikker kirurgi når de trenger det, og som de faktisk har råd til å betale for. Å styrke kirurgiske systemer er et komplekst problem med betydelig helsemessig og økonomisk effekt. Det anslås at manglende tilgang på kirurgi reduserer bruttonasjonalproduktet i lav- og mellominntektsland med så mye som 2 %.

Det kan være fristende å velge et velment, om enn smalt fokus i møte med denne kompleksiteten. Vi kan for eksempel bygge ny infrastruktur eller trene nytt helsepersonell. Men, som med så mange andre sammensatte problemer, nekter også dette å la seg løse på enkelt vis.

Komplekst men mulig

Den amerikanske legen Paul Farmer (1959-22) pleide å si at reell tilgang til helsetjenester avhenger av fire ting; space, stuff, staff, and systems. Alle disse henger sammen. Nytt anestesiutstyr er for eksempel nytteløst uten folk som vet hvordan det skal brukes. De trenger også en operasjonsstue der de kan utføre arbeidet sitt og et offentlig helsesystem som erkjenner behovet for kirurgi. Uten disse fire elementene, kan vi utvikle kirurgiske systemer så mye vi orker. Selv med kirurgisk presisjon, er det dømt til å mislykkes. Og, for å gjøre det hele enda mer komplekst, må disse sammenvevde elementene ha nærhet til pasienten.

Vaksine- og pilleproduksjon kan sentraliseres og distribueres så lenge det finnes gode kjølelagre og leveransenettverk, men når det kommer til kirurgi må alle produksjonsmidler være nær pasienten – helsepersonell, elektrisitet, vakuum-utstyr, vann, infrastruktur, oksygen og trening av helsepersonell. Hele det kirurgiske økosystemet og menneskene som jobber der, erfares som ikke-eksisterende dersom nærheten til pasienten uteblir.

Fisk for både i dag og i morgen

Forandringsprosesser tar tid. Og de svikter i takt med kortsiktige investeringer og skiftende regjeringers prioriteringer. Derfor kan de bare oppnås gjennom samarbeid. Særlig for de av oss som jobber i ideelle organisasjoner, handler det om å vandre veistykket sammen med landets helsesystem. Det handler om å fiske sammen i samme elv. Og det handler om nødhjelp, eller «mette mager», om du vil. Det handler om å motstå kunstige todelinger. Det betyr at vi arbeider side om side med et helsesystem i utvikling – samtidig som vi er med på å bære den kirurgiske byrden.

Da sørger vi for fisk i dag samtidig som vi lærer noen å fiske for morgendagen.