Det er min dype overbevisning at alle mennesker er skapt med et Gudgitt potensiale. Guds hensikt med å skape hver og en av oss er at vi, gjennom livet, skal vokse og blomstre til Guds ære og til velsignelse for menneskene rundt oss.
Alle mennesker har dette Gudgitte iboende potensialet. Det er ikke alltid det virker så åpenbart, men jeg tror likevel det er slik. I møte med fattigdom mener jeg dette er ekstra viktig. Det finnes ikke fattige mennesker, bare mennesker som lever i fattigdom. Det er noe som hindrer dem fra å ta ut sitt potensiale.
Dersom vi tror at menneskene vi møter også har et Gudgitt iboende potensiale, kan vi forsøke å vandre et stykke liv sammen som likemenn. Da kan vi med troverdighet spørre hverandre om hvilke ressurser og nådegaver vi begge har og hvordan vi best kan samarbeide for å løse det aktuelle problemet som er årsaken til fattigdommen vi ønsker å bekjempe. Hvis vi inntar posisjonen som overlegen mislykkes vi. Det er en holdning som fort fører til roller som «giver» og «mottaker», noe som gjerne ender med å skape et avhengighetsforhold.
Da jeg nylig var i Sierra Leone, fikk jeg erfare nettopp dette. Sammen med en liten gruppe givere fra Norge, besøkte vi skipet vårt, «Global Mercy». En dag var vi på omvisning på rehabiliteringssenteret vårt inne i hovedstaden Freetown. Rett før vi skulle dra, ble vi invitert til å sitte ned og lytte til noen som holdt andakt for en gruppe pasienter i skyggen av et mangotre. Vi satt oss ned på noen benker og hørte på fortellingen om Abraham, Sarah og Hagar og Ismael. Tolkingen fra kreol til «pidginengelsk» gjorde vel at det var begrenset hvor mye vi fikk ut av selve bibelutleggingen, men det handlet om å leve med Guds velsignelse.
Da vi skulle til å gå, skjedde det noe som overrasket oss veldig. Pasientene ville be for og velsigne denne gruppen med norske givere. Pasientene, med sine bandasjer og gips, som vi hadde betraktet som trengende mottakere, inntok plutselig rollen som de ressurssterke og nedba Herrens velsignelse over oss med en kraft som satte oss helt ut. Jeg hadde gått rett i grøfta jeg selv hadde advart mot. Vi representerte jo giverne som gjorde det mulig å seile skipet til Sierra Leone for å gi gratis operasjoner til pasienter som lider i fattigdom. Ingen av oss forventet noe tilbake. Men der tok jeg feil. Pasientene kunne si som Peter: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg» (Apg 3:6). For hva er vel all verdens penger mot Guds velsignelse?
